skrei

2006-09-18T07:04:00.000-07:00

Hest er best -ingen protest!

I sommer har jeg tenkt mye på dette med å være 14 år og digge hester. Og jeg gjorde det da jeg var 14, digget hester -selv om jeg ikke hadde noe særlig forhold til hest. Som lærerinne i en liten Latinamerikansk fjellandsbygd noen år senere rei jeg derimot nesten hver dag - Rancherostyle med bredbremmet hatt, lange stigbøyler og strå i munnviken. Fine dager.

Jeg og en venninne fant i alle fall ut at det var på tide å melde seg inn i Pennyklubben på nytt -og tilbragte en uke på rideleir. Komplett med sånne slemme jenter som man ikke tør sette seg på bord med, fine morgener i stallen og et seriøst kjærlighet-ved-første-blikk forhold til den tildelte Dølahesten (Pluggen het han. Knegg).

Oppdaget raskt at jeg kanskje ikke er så flink til å ri dressur og at jeg kanskje ikke synes det er så fryktelig gøy heller. Hadde derimot noen fantastiske turer i Jotunheimen og oppdaget at jeg har et overraskende talent for voltisje. Har alltid tenkt at jeg må da ha et talent for noe, gidder ikke trene heller (har derimot IKKE talent for golf, triksing med ball, fluefiske eller pistolskyting). Mitt talent skulle altså være turning på hest - kunne kanskje ha blitt sirkusprinsesse hadde jeg bare oppdaget dette litt tidligere! What do you now.

2006-06-09T08:54:00.000-07:00

Blame it on the boogie!

Jeg har nettopp fyllt 29 og kjenner 30årskrisen puste meg tungt i nakken.
Er litt usikker på hva 30årskrise egentlig er for noe og derfor har jeg allerede kjørt fort med fancy kjøretøy, utfordret meg selv med halsbrekkende klatrestunt og dypdykking, klint med en 20åring (ikke så gøy som man skulle tro, lange email og vonbroten ung mann med stor sans for klisjeer), tatt oppgjør med fortiden og vurdert å anskaffe meg katt. Tikkende klokke? Heldigvis ikke del av denne jenta sin 30 årskrise!

Tror det hele koker ned til å finne tilbake til hva som er viktig. Finne tilbake til Engasjementet. Så langt har jeg meldt meg inn i Amnesty, blitt fadder i Plan Norge, tegnet abonnement på Adbusters, meldt meg opp som leksehjelp for Røde Kors og snakket med Leger uten Genser om feltarbeid.

Men 30årskrisen er ikke fornøyd.
I går surfet jeg som vanlig på nett og endte opp med å kjøpe tre bøker om stensilgrafitti. www.banksy.co.uk Tror dette er er noe for meg! Det er raskt, det er vakkert og det er politisk nok til å tilfredstille en real salongrebell. Har fremdeles finlandshette i skapet etter gamle aktivisttider og skal nok klare å skaffe meg en sprayboks eller to. Om dagen er hun corporate rat, om natten lister hun seg rundt i Byens bakgater og maler underfundige politiske motiv som skal overraske byens borgere, få dem til å stoppe opp og tenke litt. Dette må da være Verdens Beste 30årskrise!

Har ikke veldig god trening i å liste meg rundt og gjemme meg for politiet lenger. Kan nok bli festlig når den 30årige vellykkede bedriftslederen i blåskjorte blir fersket med sprayboksene oppe.

Ye, ye- Blame it on the boogie! skal jeg si da.

2006-06-09T03:35:00.000-07:00

Denne jenta har heist sjørøverflagget!
Ravende rundt på verdenshavene med meninger om alt og ingenting, full av røverhistorier og lysten på nye! Her skal rebellhjertet få banke hardt og fritt, og trange blåskjortehverdager glemmes glatt! Alle ville sprell godskrives heretter bloggresearchkontoen og det skal blogges fritt om alle som dukker opp langs veien: ingen kan føle seg trygge!
Sånn kan det være.

Husker du, Katrine, en av de første gangen vi traff hverandre så skålte vi for Livet, Døden, Havet og Kjærligheten. I riktig Lost In Translation-stil i en bar høyt over Byen. Flaskeposten kan få handle om akkurat det. Det er ikke mye som er utelatt da. Jeg raver ikke alltid rundt, har hemmeligheter jeg også, og de skal få duve forsiktig rundt der ute med Katrine sine.

PS! Er ikke 14 jeg heller, og digger ikke hester, hadde en gang en vilter tur med en løpsk polohest over den argentinske pampasen og kan styre meg etter det.

2006-04-19T10:15:00.000-07:00

Til den som finner dette brevet.
Slik begynner enhver flaskepost med respekt for seg selv. Jeg kan se den for meg, kastet ut fra en forhåpningsfull barnehand, duvende på grå bølger til den treffer et skjær og blir liggende.
Denne posten skal ikke handle om at jeg er fjorten år og digger hester, femti år og digger tur i skog og mark- Ikke søker jeg venner og ikke ropes her SOS. Denne posten skal skvises inn i det allerede overfylte digitale informasjonshavet, for der å duve for seg selv.

Historier fra byen og fra havet
Havet er inspirasjonskilden nummer en. Byen nummer to. Som PJ Harvey's plate: Stories from the city, stories from the sea, bare omvendt. Fascinasjonen ligger i duften av tang og sjøsprøyt, og at små vannperler på pannen kan vaske vekk mental skitt lik Jif på en rute. I tillegg kommer følelsen av å være både en liten fisk i en stim og den allmektige gud på en og samme tid. Total anonymitet. Det gjelder både havet og byen.

Flasketur
Tenk å være en flaskepost: Jeg ser for meg en grønn og vakker sjørøverflaske- Ja, den har blitt kastet overbord fra en Skonnert med det svarte flagget. Selvfølgelig. Den duver og driver over skummende champagnetopper. Inni den er en hemmelighet. En beskjed på gulnet papir.

Vil noen noen gang finne meg og lese beskjeden? Vil noen da forstå den? (Den er tross alt to hundre år gammel og skrevet på en utdødd kreolsk dialekt...) drive rundt uten mål og mening. Bare titte nysgjerrig på all drivgodset, giftmanetene, måkene og under meg: Store, fete, kloke hvaler. Ha nok med å holde meg flytende og nyte reisen. Hvem trenger en øy når man kan være vagabond på verdens hav?