Til den som finner dette brevet.
Slik begynner enhver flaskepost med respekt for seg selv. Jeg kan se den for meg, kastet ut fra en forhåpningsfull barnehand, duvende på grå bølger til den treffer et skjær og blir liggende.
Denne posten skal ikke handle om at jeg er fjorten år og digger hester, femti år og digger tur i skog og mark- Ikke søker jeg venner og ikke ropes her SOS. Denne posten skal skvises inn i det allerede overfylte digitale informasjonshavet, for der å duve for seg selv.

Historier fra byen og fra havet
Havet er inspirasjonskilden nummer en. Byen nummer to. Som PJ Harvey's plate: Stories from the city, stories from the sea, bare omvendt. Fascinasjonen ligger i duften av tang og sjøsprøyt, og at små vannperler på pannen kan vaske vekk mental skitt lik Jif på en rute. I tillegg kommer følelsen av å være både en liten fisk i en stim og den allmektige gud på en og samme tid. Total anonymitet. Det gjelder både havet og byen.

Flasketur
Tenk å være en flaskepost: Jeg ser for meg en grønn og vakker sjørøverflaske- Ja, den har blitt kastet overbord fra en Skonnert med det svarte flagget. Selvfølgelig. Den duver og driver over skummende champagnetopper. Inni den er en hemmelighet. En beskjed på gulnet papir.

Vil noen noen gang finne meg og lese beskjeden? Vil noen da forstå den? (Den er tross alt to hundre år gammel og skrevet på en utdødd kreolsk dialekt...) drive rundt uten mål og mening. Bare titte nysgjerrig på all drivgodset, giftmanetene, måkene og under meg: Store, fete, kloke hvaler. Ha nok med å holde meg flytende og nyte reisen. Hvem trenger en øy når man kan være vagabond på verdens hav?